Jeg heter Maris. For trettito år siden la bestemoren min en kniv i hånden min og viste meg hvordan jeg skulle skjære skinn uten å kjempe imot det. Jeg var atten. Vi jobbet ved et bord ved havet, og havet ligger fortsatt utenfor vinduet der jeg jobber i dag.

Jeg ville aldri ha et stort merke. Jeg ville lage en veske en kvinne kunne bære i årevis. En som rommer en hel dag.

Folk sa at en veske enten er vakker eller nyttig. Jeg brukte trettito år på å vise at de tok feil.

Jeg ga hver enkelt navnet til en by som forandret meg. Bilbao. Córdoba. Florence. Hver reise, hver kvinne jeg møtte, ble til en tegning.

Nå stopper jeg. Ikke fordi noe gikk galt, men fordi jeg vil legge fra meg kniven mens hendene mine fortsatt vet hva de gjør. Det er den eneste måten jeg kjenner til å avslutte noe jeg er glad i.

De siste veskene fra min egen benk ligger i Closing Sale. De siste modellene, uten påfyll. Når de er borte, er de borte.

Hvis en av dem er ment å bli din, vil jeg gjerne at du bærer den.

Med takknemlighet,
Maris